Sola er sint i dag. Skikkelig sint. Hun dirret allerede klokka 09.00 i morges og gradestokken viste 30+. Hun ropte fra bak fjellet: ”Bare vent til jeg kommer over kanten!” Vi fortet oss ut på morgentur, Zara og jeg, før sola kunne komme klar av fjellet og finne oss. Hun er ikke god når hun er sint, den dama der! Folk i landsbyen går dukknakkede på skyggesida av gata og klager med stillferdige stemmer. Og forter seg inn i hus igjen.
Jeg skjønner godt at det ble ofret til Solgudinnen i gamle kulturer. Jeg kjenner behovet for å mildne henne rykke i meg. Hva kan jeg gjøre? Hva har vi gjort? I dag tror jeg det blir mange på kveldsmessen i kirken. Kanskje jeg også skal gå? For sikkerhets skyld?
Skyene nekter plent å beskytte oss, eller kanskje de ikke tør? Det ligger en grå dis over horisonten, men den disen er bare lureri; den er varm, varm, varm – og full av sandkorn som river i halsen og lungene.
Hun er mektig – Solgudinnen. Alt dreier seg om henne og uten henne er det bare mørke. Selv månen låner lyset sitt fra henne om natten. Kan det være sunt å ha så mye makt? Blir man ikke ufølsom når alt dreier seg om deg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar