TANKER PÅ OPPLØPSSIDA

Det jeg lurer på er: om jeg kommer i mål? Er det egentlig et mål? Eller ramler bare folk fra på oppløpssida og blir samla diskret opp av velvillige. Og tatt av banen?

Jeg tenker mye for tida. Jeg har god tid til det. Som arbeidsledig. Egentlig er jeg jo ikke arbeidsledig i den forstand at det ikke er noe jeg burde og kunne gjøre, nå som jeg har tid, mener jeg. Som jeg aldri ellers synes jeg har tid til. Nå har jeg plenty, men kommer liksom ikke skikkelig i gang.

Og tida går, eller løper kan man si. Jeg løper, eller jeg løp før i alle fall. Nå blir det mest gåing. Når jeg kan det.  Det er klart at det tar på å løpe hele tida. 

Før var det greitt. Det gikk fint. Det gikk fort i svinga. Nå er det mest retta, men jeg lurer på om det helt umerkelig har blitt lagt inn en oppoverbakke der det var slakt før? Det kjennes sånn ut. Pusten går litt tyngre, mener jeg. Det må være derfor.    

Men det var det her med målet.  Er det egentlig et mål? Eller er vi alle sammen lurt ut på banen i den tro at vi skal nå ett eller annet. Er det noe der? Langt der framme, eller kanskje ikke så langt framme?  Det lurer jeg på.

OM UGLER OG PAPEGØYER

Jeg har i grunnen alltid likt papegøyer. De er vakre, intelligente og livlige. Hendelser den siste tiden har allikevel fått meg på andre tanker. Jeg ser at de skryter og bråker og gjør hva som helst for å være i rampelyset. Hva er egentlig så intelligent med å la seg manipulere med en godbit til å ligge på rygg eller telle med nebbet så langt som publikum ønsker?

Nei, gi meg ei ugle! Ikke så glad i lyskastere, kanskje, og slett ikke så lett å temme, men se henne i arbeid der hun farer målrettet fram på sterke vinger! Her er det ei som får ting unna; uten godbit, uten applaus.

Papegøyene brisker seg og kakler om "burugler" og "uglehaterklubben". Hvorfor det? De som er så vakre og dyktige trenger da ikke frykte den stillferdige arbeideren? I rampelyset tar de æren for alt hun har gjort, bukker dypt og lover flere kunster.

Ugla har dratt. "Farvel" hvisket hun og forsvant med tause vingeslag. Det er visst bare jeg som har sett det.  Det går vel ei stund før de merker det der borte i rampelyset. Enda har de noen kunster igjen og publikum applauderer.

Men jeg syns det er underlig tomt her.

BADEVANN

Ei innlandsjente som meg kan få problemer i møtet med havet.  Det ligger ikke i ro, og det er jeg vant til at vann gjør når jeg skal bade. Mine veloppdragne stille skogstjern gjorde ikke annet enn å være der og vente til jeg bestemte meg for om jeg ville ha hodet under vann, eller kanskje ikke i dag. Det var jeg som bestemte fart og retning og ikke annet enn en svømmende hoggorm ville få meg til å skifte mening. Kontroll og oversikt, sånn liker jeg å ha det.

Men havet drar og dytter i meg så snart jeg begir meg uti og jeg får en underlig gyngede følelse når jeg slipper taket i bunnen. Det jeg hadde kontroll på i tjernet fungerer ikke lenger. Havet hopper og maser og spruter vann i nesen og øynene mine. Jeg prøver å svømme målrettet men det er alltid et bølgeskvulp som vil leke og tøyse med meg. Du er så kjedelig, lek litt da vel! Og når jeg gir meg og skal i land, kan det hende hun har hentet en storebror som drar meg i beina og snurrer meg rundt som en siste vilter hilsen. Jeg liker det IKKE.  Stille, vann!  Ligg!

SOLA ER SINT

Sola er sint i dag. Skikkelig sint. Hun dirret allerede klokka 09.00 i morges og gradestokken viste 30+. Hun ropte fra bak fjellet: ”Bare vent til jeg kommer over kanten!”  Vi fortet oss ut på morgentur, Zara og jeg, før sola kunne komme klar av fjellet og finne oss. Hun er ikke god når hun er sint, den dama der!  Folk i landsbyen går dukknakkede på skyggesida av gata og klager med stillferdige stemmer. Og forter seg inn i hus igjen.

Jeg skjønner godt at det ble ofret til Solgudinnen i gamle kulturer. Jeg kjenner behovet for å mildne henne rykke i meg. Hva kan jeg gjøre? Hva har vi gjort? I dag tror jeg det blir mange på kveldsmessen i kirken. Kanskje jeg også skal gå? For sikkerhets skyld?

Skyene nekter plent å beskytte oss, eller kanskje de ikke tør? Det ligger en grå dis over horisonten, men den disen er bare lureri; den er varm, varm, varm – og full av sandkorn som river i halsen og lungene.

Hun er mektig – Solgudinnen. Alt dreier seg om henne og uten henne er det bare mørke.  Selv månen låner lyset sitt fra henne om natten.  Kan det være sunt å ha så mye makt? Blir man ikke ufølsom når alt dreier seg om deg?